Eventyr og myter fra Laos

Den gyldne kråka

Det var en gang en fattig enke som både var vakker og snill.

En dag spurte hun datteren sin om hun kunne passe risen som lå på bambusbrettet for å tørke. ”Du må passe godt på, så ikke fuglene tar det”, sa hun. Og datteren lovet å jage alle fugler som kom og prøvde å spise av risen. Hun satte seg på vakt, tett inntil bambusbrettet.

Langt ut på dagen, da risen hadde tørket, landet en stor og merkelig fugl like ved. Det var en kråke som skinte av gull. Jenta prøvde å jage den vekk, men den gyldne kråka lot seg ikke skremme. I stedet smilte den for seg selv og åt fornøyd av risen. Det varte ikke lenge før den hadde spist opp hvert eneste lille riskorn.

Jenta ble svært lei seg og gråt ” Å, kjære vene. Min mor er så fattig. Hun hadde bare denne lille risen”.

Den gyldne kråka så på jenta og sa ”Hei, lille jente. Jeg skal gi deg noe tilbake. Når sola går ned må du komme til meg i det store Tamarintreet”. Straks den hadde sagt dette, ble kråka borte.

Da solen holdt på å gå ned, gikk den lille jenta til Tamarintreet som kråka hadde sagt. Hun så opp mellom grenene og ble svært forskrekket da hun fikk øye på et lite glitrende hus i toppen av treet. Kråka kikket ut gjennom et av vinduene og sa ”Å, lille pike, er du her allerede. Nå skal du få en stige slik at at du kan komme opp. Skal stigen være av gull, sølv eller kobber?”

Den lille jenta svarte ”jeg er datter til en fattig enke, en kobberstige er fint nok for meg”. Da overrasket den gyldne kråka jenta ved å sette ned en stige av det reneste gull. Jenta klatret opp og kunne snart sette seg ned inne i det lille huset.

”Vel, nå som du er her, må vi spise middag sammen”, sa kråka. ”Vil du forresten ha en tallerken av gull, sølv eller kobber?”

Jenta sa som sist at hun var datter av en fattig enke, så kobber var mer enn fint nok. Men da maten kom, ble den servert på det fineste gullfat, og jenta hadde aldri spist seg så god og mett før.

”Jeg skulle ønske du alltid kunne være her hos meg”, sa den gyldne kråka, ”men moren din trenger deg mer enn meg. Vent litt før du går”. Så hentet kråka tre bokser fra rommet ved siden av, den ene større enn den andre.

”Nå kan du velge en av disse boksene som gave til din mor”. Den gyldne kråka så forventingsfullt på henne.

”Jeg hadde bare en liten håndfull ris, ” sa jenta, ”så til og med den minste boksen er for stor for meg”. Men kråka nødet henne til å ta boksen, og jenta takket det fineste hun kunne, før hun steg ned gullstigen igjen.

Da jenta kom hjem gav hun den lille boksen til moren sin. Sammen åpnet de den og gjorde store øyne. Den var full av edelstener!

Fra den dagen var de rike, og trengte aldri å sulte mer.

Det var en annen enke i landsbyen som også hadde en datter. Selv om hun var rik, var hun grådig, og hun ble misunnelig da hun så hvor godt den fattige enken og jenta hennes hadde fått det. Da hun hørte de hadde fått en dyrebar boks av en gylden kråke, ville hun prøve det samme.

Enken lot som hun tørket ris på samme måte som den første enken hadde gjort det. Hun ba den grådige datteren sin passe på. Dessverre var datteren så lat, at hun ikke gadd å jage bort fuglene som kom. Derfor var nesten all risen spist opp da den gyldne kråken dukket opp. Selv om det bare var noen få riskorn igjen, spiste den gyldne kråken alle sammen.

”Hei, kråke”, sa den grådige jenta, ”nå har du spist opp all risen, nå må du vær så god gi meg et skrin igjen!”

Ved solnedgang gikk jenta til Tamarintreet som kråka hadde sagt, men uten å vente på kråka, ropte hun ”hei, kråke, ikke glem løftet ditt!”

Den gyldne kråka stakk hodet ut gjennom vinduet. ”Vil du ha en stige av gull, sølv eller kobber?”

”Av gull så klart”, ropte jenta tilbake.

Men hun ble skuffet, for da stigen ble satt ned, så hun den var av kobber.

Da jenta like etter satt i det lille huset spurte kråka om de skulle spise middag sammen.

”Vil du har et fat av gull, sølv eller kobber?”

”Gull, så klart”, svarte jenta. Men ble skuffet da maten kom på et kobberfat. Hun ble ikke mett heller, for maten tok snart slutt.

Så hentet den gyldne kråka de tre boksene. En stor, en midt i mellom og en liten boks. Hun ba jenta om å velge en boks som hun kunne ta med som gave til moren sin. Uten å nøle strakte jenta seg ut etter den største boksen, og uten verken å takke eller by farvel, strøk hun på dør.

Hjemme i huset ventet moren spent. Jenta satte boksen på bordet og begge bøyde seg over for å se hva som var inni. Men for et sjokk! Før de fikk sukk for seg smatt en stor slange ut, sprutet ut sin dødelige gift, og forsvant ut i natten.

Den lure geitebukken

Det var en gang en mann som tok med seg geiteflokken sin til byen for å selge dem. Det var tett skog på begge sider av veien, og mannen bestemte seg for å ta en pause og la dyra gresse. En av geitene, en geitebukk, hadde forstått at de ikke hadde lenge igjen å leve, så han så nå sitt snitt til å få med kona og geitekillingen deres til å gresse i utkanten av flokken. Straks bonden så en annen vei, smatt de tre dyra inn mellom trærne, og der begynte de å løpe.

Innover og innover i skogen bar det, de stoppet ikke før ved solnedgang. Da var de kommet til en elv som slynget seg langs en stor grønn slette, og geitebukken bestemte at her skulle de slå seg ned.

Neste morgen gikk alle tre langs elva og spiste av det saftige grønne gresset. Da så geitebukken plutselig en tiger som gjemte seg i nærheten. Rask som lynet fikk han skjøvet kona og geitekillingen foran seg inn i et stort hult tre som sto der. Tigeren sa til seg selv, ”Det var flaks. Nå må jeg bare få tak i maten som har gjemt seg inne i treet der!” Da killingen hørte det ble den livredd, og satte i å breke høyt og sårt. Pappa geitebukk var også redd, men han gjorde seg modig og sa med høy stemme:

”Å, gutten min. Hvorfor må du ete så mye? Hvordan i all verden skal jeg klare å skaffe nok mat? I dag har du alt spis tre elefanter og fem tigere, og nå vil du ha enda flere tigere. Jeg greier ikke skaffe mer mat sånn som du eter”.

Geitekillingen skrek enda høyere da han hørte faren sin snakke på denne måten, men i stedet for å trøste sa faren ”Ro deg ned gutten min. Jada, jada, så skal jeg gå ut og lete etter enda en tiger.”

Da tigeren hørte alt dette ble han redd og tenkte ”Jeg kommer til å bli geitebukkens mat i stedet for at han blir min. Tre elefanter og fem tigere…og nå vil han ha enda mer? Den ungen må være en slags kjempe”

Akkurat da stakk geitebukken hodet ut av hullet i treet, og da han så på tigeren snudde han seg mot sønnen og sa: ”Ikke skrik mer. Du skremmer vekk tigeren før jeg får fanget ham. Nå skal jeg straks gå ut og hente ham til deg”.

Tigeren ble skrekkslagen, og før geitebukken fikk sukk for seg, snudde ham og løp inn i skogen det forteste han kunne.

Han løp og løp helt til han støtte på en rev. Reven så forbauset på ham: ”Heisan, hvorfor løper du som du har djevelen i hælene?”

Tigeren fikk så vidt pest fram ”Jeg ble nesten drept! Det bor en slags kjempe i skogen, og han holdt på spise meg”

”Å”, sa reven, ”hvordan så kjempen ut? Han må vel ha vært så stor som en elefant?”

”Nei, ikke akkurat”, sa tigeren. ”Han hadde langt lurvete skjegg og svarte horn”

Da reven hørte dette skjønte han straks at det var en geitebukk og ikke en kjempe som tigeren hadde støtt på. Han lo høyt. ”Å tiger! Du er kongen i skogen her, og du spiser alle dyr. Det er trist at du er redd for en liten geit. Det du forteller om er ingen kjempe, men en geitebukk. Og geitebukker skal du og jeg spise til frokost. Ta meg med til ham, så skal jeg knekke nakken på ham for deg!”

”Nei, nei”, ropte tigeren ”jeg vil aldri gå tilbake dit. Da er det helt garantert jeg som blir frokost!”

”Hvis du er så redd”, sa reven ”så kan du binde halen fast i min, så er du helt trygg”.

Det gikk tigeren med på. Og de to dyra bant halene fast i hverandre, slik at tigeren ble helt sikker på at reven ikke ville stikke av fra ham. Så viste tigeren hvilken vei de skulle gå, og snart var de ved enga og det hule treet. Der snudde tigeren seg, klar til å løpe vekk hvis det ble for farlig.

Reven var fornøyd. Nå skulle han vise hvor modig han var. Og når han hadde gjort det, ville tigeren lyde ham, det var han sikker på. Reven ropte høyt ”Hei! Du langskjeggede geitebukk! Kom ut med det samme og la meg ete deg! Du kan nok lure tigeren, men du lurer ikke meg!”

Geitebukken ropte tilbake. ”Hei! Du dumme late rev! Tidlig i morges ba jeg deg gå ut å finne tigere som min sønn kunne få til frokost. Så kommer du tilbake alt nå! Få se hvor mange tigere du har med? Å, bare en!?” Getiebukken lot som om han var på vei ut av treet, mens han fortsatte å rope sint. ”Gi meg den tigeren med det samme. Og se og pell deg av gårde og finn flere!”.

Da tigeren hørte alt dette var han sikker på at reven hadde lurt ham. Han gjorde et kjempesprang for å komme unna, og reven ble rykket opp fordi de var bundet sammen. Tigeren prøvde å løpe den ene veien, og reven den andre, i stedet falt de begge to ned i elva, og der tok det ikke lang tid før de begge druknet.

Fra den dagen fikk geitebukken og familien hans leve i fred for både tigere og rever.

Fugleprinsessen

I kongedømmet Laos levde det for lenge, lenge siden et lykkelig fuglepar. De hadde nettopp fått tre søte små unger, og var så stolte og glade at de ikke kunne gjøre nok for hverandre og barna sine. Men som andre småbarnsforeldre oppdaget de etter hvert at det er hardt arbeid å oppdra barn. Den ene måtte alltid være hjemme for å passe på ungene i redet, mens den andre stadig måtte ut for å finne mat til de sultne barna. Etter hvert som tiden gikk og de ble trøtte og slitne begynte de å krangle seg imellom.

En dag, rett før solnedgang sa mammafuglen:

”Du bare sitter her i redet og leker med barna, mens jeg må ut for å lete etter mat hver dag. Fortsetter det slik, vil barna elske deg mer enn meg!”

”Hvordan kan du si det?” svarte pappafuglen forskrekket. ”Husker du ikke at det var jeg som fant mat til dem i går?”

”Jo, det stemmer det,” svarte mammafuglen, ”men hvem var det som fant mat dagen før? Og dagen før der igjen?”

”Du har visst rett,” måtte pappafuglen innrømme, ”Sett deg her med barna du, så skal jeg fly ut og finne litt kveldsmat til oss.”

Mens Mammafuglen la seg godt til rette og bredte vingene sine over de tre barna, fløy Pappafuglen av gårde, på jakt etter mat. I det solen var i ferd med å forsvinne bak åsen, oppdaget han et lite vann med store vakre lotusblomster.

”Å for noen vakre blomster” tenkte Pappafuglen. ”De er nesten like vakre som min kone! Jeg kan helt sikkert finne noen saftige innsekter der.”

Det Pappafuglen hadde glemt, var at lotusblomsten lukker seg når solen går ned og åpner seg ikke igjen før solen står opp neste dag. I det Pappafuglen landet på lotusblomsten lukket den kronbladene sine og sovnet. Det hjelp ikke hvor mye Pappafuglen ropte, Lotusblomsten sov like godt.

Imens satt Mammafuglen og sang for barna sine i redet. Hun ble litt engstelig da Pappafuglen ikke var tilbake før det begynte å mørkne og da ungene ble sultne og begynte å klage, ble hun ganske irritert.

”Har mannen min glemt oss ut? Sitter han på en grein og koser seg med maten sin mens vi sitter her og sulter?” tenkte hun.

Men mens hun forsøkte å trøste de sultne barna sine best hun kunne, oppdaget hun noe som fikk hjerte til å stoppe.

”BRANN! SKOGEN BRENNER!”

En vegg av rasende flammer kom mot treet deres i stor fart. På bakken hoppet froskene forbi og ropte:

”Hopp! Hopp! Redd dere fra flammene!”

”Jeg kan ikke forlate barna mine.” svarte Mammafuglen, ”De er for små til å hoppe.”

”Løp! Løp!” ropte haren i det den hoppet forbi treet. ”Redd dere fra flammene!”

”Jeg kan ikke forlate barna mine” svarte Mammafuglen, ”De er for små til å løpe!”

”Fly! Fly!” ropte trosten idet den fløy forbi treet. ”Redd dere fra flammene!”

”Jeg kan ikke forlate barna mine” svarte Mammafuglen, ”De er for små til å fly!”

”Hvor er mannen min?” tenkte hun. ”Hvor er faren til barna mine? Har han reddet seg selv uten å bry seg om oss?”

Etter hvert som flammene kom nærmere og nærmere, bredte Mammafuglen vingene sine beskyttende over barna sine mens hun sang for dem, men hele tiden tenkte hun:

”Jeg hater ham! Jeg hater menn! Jeg skal aldri snakke til en mann igjen!”

______________________________

I sitt neste liv ble Mammafuglen gjenfødt som en prinsesse. Hun var den vakreste prinsessen som noen gang hadde levd i kongeriket Laos. Håret hennes var så svart og skinnende at det reflekterte alle regnbuens farger. Øynene hennes var store og mørke, men også dype og triste. Munnen var liten med rosenrøde lepper, men hun snakket aldri til menn.

Kongen elsket datteren sin over alt i verden. Han ønsket at hun skulle være lykkelig og glad og prøvde på alle mulige måter å få henne til å smile. Da hun var liten kastet han henne i været slik at det kilte i magen og da så det nesten ut som om hun ville fly, men hun smilte aldri og sa aldri et ord til ham.

Etter hvert som Prinsessen vokste tok Kongen henne med rundt i hele riket for å vise henne alt det vakre i landet. Men ingenting fikk henne til å smile eller gjorde henne glad. Da Prinsessen fylte 16 år måtte Kongen finne en mann hun kunne gifte seg med. Kongen ønsket å finne den beste mannen i hele riket og håpet at han kunne få Prinsessen til å smile og snakke. Derfor proklamerte han at den mannen som klarte å få prinsessen til å snakke, skulle få gifte seg med henne. Fra fjern og nær kom alle de unge mennene i riket for å prøve lykken, men ingen klarte å få fram et ord fra Prinsessen, uansett hvor flotte de var eller hva de gjorde.

Etter et år, da Prinsessen håpet at hun endelig hadde truffet alle mennene i landet, kom det en dag en ung mann til slottet. Han var en flott ung mann, smilende og glad og forlangte å få treffe prinsessen. Vaktene lo av han og lurte på om han ikke hadde hørt at ingen i hele riket hadde klart å få Prinsessen til å snakke? ”Jo, men ingen av de var rette mann!” svarte den unge mannen og gikk inn i hagen der Prinsessen satt.

”God dag vakre Prinsesse” sa mannen. Prinsessen skvatt til. Hun syntes det var noe kjent med stemmen. Hun kikket spørrende opp på han. ”Jeg vil fortelle deg en historie.” sa mannen og satte seg ned på gresset ved siden av henne. ”Jeg håper du vil like den, selv om det er en ganske trist historie.”

”For lenge, lenge siden led to små fugler en grusom skjebne. De var svært forelsket og hadde nettopp fått tre herlig små barn, men etter en dum krangel fløy kona ut for å finne mat til barna. Mannen ble igjen i redet for å passe på dem. Kona fløy til den nærmeste lotusblomsten for å finne noen saftige innsekter, men mens hun lette etter disse ble hun fanget inne i blomsten da den lukket seg for natten. Mens kona var innesperret i lotusblomsten brøt det ut en skogbrann og hele treet fuglefamilien bodde i brant ned. Både mannen og de tre barna omkom”

”Nei!” ropte Prinsessen. ”Det er feil! Det var kona som ble igjen med barna og som døde!”

Den unge mannen smilte kjærlig til henne og plutselig kjente hun han igjen. Han var mannen hun elsket! Med armene omkring hverandre gikk de smilende inn til Kongen.

Den gode datter

Det var en gang en far og en mor som hadde fire barn: frøken Edderkopp, herr Pinnsvin, frøken Skilpadde og frøken Bie.

Årene gikk, og faren ble syk og døde. Moren måtte oppdra barna sine alene. Ikke lenge etter at de hadde blitt store og flyttet hjemmefra, ble hun også syk. Hun kjente at døden nærmet seg, og hun kalte på naboen.
- Gå og finn barna mine, slik at jeg kan ta farvel med dem før jeg dør!

Naboen gikk først til den eldste datteren, frøken Edderkopp.
- Du må komme hjem. Moren din er syk og kommer til å dø!
- Å, nei, jeg har det så travelt ser du, med å bygge huset mitt. Jeg kan ikke komme fra akkurat nå.

Da moren fikk høre hva datteren hadde sagt, ble hun rasende og hun kastet en forbannelse over henne:
- Hvis du er så travel med å bygge huset ditt, skal det aldri bli ferdig, og du må bygge og bygge alle dine dager!

Det er derfor spindelvev er så skjøre og tynne og går lett i stykker. Edderkoppene holder alltid på å reparere på nettene sine.

Den neste naboen gikk til, var herr Pinnsvin. Hun fortalte om morens sykdom, og at hun gjerne ville se sønnen sin før hun døde. Men herr Pinnsvin svarte:
- Å nei. Jeg bærer pinner for å lage et gjerde i øyeblikket. Jeg har absolutt ikke tid til å dra hjem.

Da moren hørte hva han hadde sagt ble hun like sint som hun hadde vært på eldstedatteren. – Jeg forbanner sønnen min, sa hun. – Har han ikke tid å besøke meg, skal han sannelig få bære pinner! Ja, han skal aldri bære annet enn pinner!

Fra den dagen har pinnsvinet alltid hatt ryggen full av pinner.

Nå gikk naboen til den andre datteren med budskapet fra moren, til frøken Skilpadde. Men heller ikke frøken Skilpadde hadde tid å dra hjem til sin mor. - Nei, dessverre, sa hun. - Nå skal jeg til elva med klesvasken min. Som du ser har jeg denne store bylten med meg. Jeg har ikke tid å dra hjem.

Den syke moren ble like skuffet og sint. – Min skilpaddedatter, sa hun. – Hvis du er så travel med å vaske klær i elva at du ikke kan besøke meg, da skal det alltid forbli slik at du har en bolle med klærne dine på ryggen!

Og slik ble det. Skilpadden går alltid rundt med det store skallet sitt på ryggen.

Til slutt gikk naboen til den yngste datteren, frøken Bie. Frøken Bie var også travel. Hun holdt på å finne mat som hun kunne lagre til vinteren. Da naboen fortalte at moren var alvorlig syk, slapp frøken Bie det hun hadde i hendene.

– Å kjære vene, sa hun. Så fortet hun seg å lage en kurv med deilige retter og små presanger. Deretter skyndte hun seg av sted til moren sin. Da hun kom fram holdt hun en svalende klut på pannen til sin mor, og i de neste dagene stelte hun henne som best hun kunne.
- Min kjære datter frøken Bie, sa moren. Jeg ønsker deg alt godt for framtiden. Måtte all maten du lager alltid være søt, velduftende og helsebringende!

Og slik ble det. Bien lager honning, som er søt og sunn, og dufter deilig.

De magiske betelnøttene

Det var en gang to venner som bodde i den samme landsbyen.

Den ene giftet seg med en pike som ikke var så pen, men til gjengjeld var hun godhjertet. Mannen og kona hjalp hverandre i stort og smått, og var alltid gode venner.

Den andre giftet seg med en vakker pike. Men hun var selvopptatt og grådig. De to anklaget alltid hverandre for alt mulig, og de kranglet bestandig.

Begge parene var svært fattige.

--- :::: ---

En dag dro det første paret ut i skogen, langt fra landsbyen, for å finne mat. Etter å ha vandret lenge kom de til en dam med det klareste vann. Der så de krabber og reker, fisk og snegler.

Mannen tenkte så at de kunne tørke ut dammen, og sa til kona si: ”La oss tørrlegge dammen, så kan vi fange så mye fisk vi vil”. Kona var enig, og de begynte straks å øse opp vann med de små karene de hadde med seg.

Etter en lang stund sa mannen ”Dammen er nesten tørr”, og kona sa ”Ja, dammen er nesten tørr”, og så fortsatte de å øse. Så sa mannen ”Dammen er snart helt tørr”, og kona gjentok ”Ja, dammen er snart helt tørr”. Sånn fortsatte de å si det samme igjen og igjen, mens de stadig øste ut vann.

I dammen svømte fisken som var konge over alle fiskene. Han ble engstelig når han så hvordan mannen og kona holdt på, så med ett svømte han opp til de to som lå der og øste. ”Vær så snill og ikke ødelegg dammen vår!”, sa fisken. ”Hvis dere tørker ut dammen vil ikke vi ha noe sted å bo, og dyra i skogen her vil ikke ha noe vann å drikke”. Paret så på fisken, deretter på hverandre, og så stoppet de å øse.

Da sa fisken som var konge over alle fiskene, krabbene, rekene og sneglene i dammen ”Vi vil takke dere for at dere sparte livene våre. Vær så snill å motta disse tre magiske betelnøttene til gjengjeld.” Så sa han at hvis de to noensinne trengte noe, samme hva det var, så skulle de bare ta en av nøttene i munnen og ønske seg noe sammen. ”Dersom dere gjør det, vil dere få det dere ønsker dere”.

Mannen og kona dro glade tilbake til landsbyen. Med en gang de var hjemme stakk de betelnøttene i munnen og ønsket seg alt det de trengte. Det varte ikke lenge før de to var de rikeste i nabolaget.

--- :::::: ---

Da den andre mannen hørte om vennen sin, dro han straks på besøk for å få vite alt som hadde skjedd. Allerede neste dag dro han sammen med kona si ut i skogen, de gikk nøyaktig den samme veien som vennen hadde fortalt.

Da de kom til dammen ville de ikke miste så mye som et øyeblikk, og de begynte straks å øse ut vannet. Men alt det de øste så hjalp det ikke, dammen var like full.

Da kom mannen på hva vennen hadde sagt, og han sa med høy stemme ”Å, dammen er nesten tørr! Den er nesten tørr”. Kona hans var jo aldri enig med noe av den han sa, så hun ropte irritert ”Nei, det er den alldeles ikke! Her er det like mye vann som da vi startet!” Sånn fortsatte de. Mannen ropte at dammen ble tørrere, og hun ropte sint tilbake at den var full av vann.

Etter en stund svømte fisken som var konge over alle fiskene i dammen opp til paret. Bak ham svømte alle de andre fiskene. ”Å snille dere! Vær så snill å ikke forstyrr oss! Hvis dere tømmer dammen så har vi ikke noe sted å bo”. Kona ble sint og skrek til fisken ”Lang over de magiske betelnøttene, ellers så ender du som middagsmat!”

Kongen over alle fiskene fikk med seg alle fisker, krabber, reker og snegler som bodde i dammen. Sammen fortet de seg å hente noen magiske betelnøtter til det sinte ekteparet.

Straks de hadde nøttene kom mannen og kona seg på beina og skyndte seg hjem. De lukket døra bak seg, stilte seg opp og mannen stakk den første magiske betelnøtten inn i munnen. Kona ropte utålmodig” La oss nå se hva slags dyr og spøkelser du kan komme med!”

I det samme ble de omsvermet av alle slags ville dyr. Tigre, slanger, løver og spøkelser kravlet og lusket rundt dem. Mannen og kona var stive av skrekk! Men, så fikk mannen stukket en ny nøtt inn i munnen og han ønsket fort ”Vær så snill, la alle dyra forsvinne!” Og borte var de. Men det var også alle husdyra hans! Endene, sauene og grisene som han og kona trengte for å leve. Alt var borte vekk.

Nå hadde ekteparet en nøtt igjen. Kona ba derfor mannen stikke den inn i munnen og ønske at husdyra deres skulle komme tilbake. Og det gjorde de. På tunet sto grisene, hundene, endene og kyllingene. Men det var nøyaktig det samme som de hadde hatt før. Og dermed var de like fattige som de alltid hadde vært.